ikke langt fra byen. Vi hadde kledt oss i ullundertöy, men vi holdt pá á 'flyte bort'. Det var sá varmt og stille pá sjöen, at det var helt utolig at det kunne vare sánn i 4000 m höyde.
Vi ble vist rundt pá öya, og vi ble fortalt litt om hvordan öya og samfunnet fungerer.
Öyene lages ved á skjare ut blokker av rotsystemet fra gamle trar. Blokkene 'sys' sammen og danner tilslutt et fundament 1m tykt. Deretter legges totora-siv, lag pá lag, först den ene veien og sá den andre, til dette ogsá blir ca. 1m tykt.
Da har de en flytende öy som má ankres fast, om den ikke skal dra sin vei.
Em del av sivet spiser de ogsá, og det fikk vi smake pá.
Öya brytes ned, og etter 10 - 20 ár, má de bygge en ny.
Menneskene som bor der var sá söte og hyggelige. De gikk i sine fargerike drakter, og viste oss gjerne sine hjem. Og de var selvsagt glad om vi kjöpte noe av dem.
För vi ble kjört tilbake, fikk vi en tur i sivbát, som ble manövrert av en roer foran og en styrmann bak.
Titicaca-sjöen pá denne siden er forferdelig forurenset, og vannet er helt grönt av alger. Dette fordi befolkningen i Puno
har vokst enormt de siste árene, og det fins ikke system for rensing av vannet.
Opprett ditt Windows Live Space i dag og del bilder med dine venner Lei av å vente på svar? Si det direkte med Messenger
